tirsdag 28. november 2017

Da er turen slutt

Jeg har vært sammenhengende på reise i 40 dager, og her en kort oppsummering: Jeg har hatt noen flotte, og unike opplevelse, men også noen nedturer. Det siste først: Jeg var to dager i La Paz, hovedstaden i Bolivia, og avsluttet med én dag i Buenos Aires, og på disse stedene har jeg hatt mange frustrasjoner og irritasjoner, men det er ikke  noe poeng å utdype dette her.

Jeg var i Buenos Aires for 26 år siden, og husker da byen som spennende og eksotisk. I dag opplever jeg byen som en uinteressant storby. For 26 år siden opplevde jeg handlegaten, Florida, som eksotisk, mens den i dag framstår for meg som en helt ordinær handlegate. At Sør-Amerika-utgaven til Lonely Planet, har med Buenos Aires, og ikke Galapagos blant de 15 største attraksjonene i Sør-Amerika, sier litt om forfallet til LP.

Så oppturene: Nå i ettertid er det spesielt å tenke på at jeg har opplevd Antarktis, det sørligste området som det er mulig å komme som turist, og det mest uberørte området på kloden, 

 og pingvinene….


Høydepunktet på reisen var noen av øyene på Galapagos med det rikeste fugle- og dyrelivet. Å rusle rundt omgitt av store mengder fugler og dyr, som levde sine liv uanfektet av oss mennesker, var en helt enestående opplevelse. Jeg håper jeg har formidlet noe av dette med  bildene på bloggen. (Jeg blir helt rørt når jeg skriver dette).



Det var mye styr å komme seg til Machu Picchu, men det er også et minne for livet å ha vært der. Det er spesielt å ha fjellet Huana Picchu og byen under, som en del av sin egen bevissthet, og ikke bare som et bilde tatt av andre.


Og så en positiv overraskelse: Det var litt tilfeldig at jeg reiste til Quito, hovedstaden i Ecuador. Dette er jo ikke Sør-Amerikas turistnavle, men jeg hadde lyst å ”ta en omvei”. Quito er en spennende by som syder av liv. Mange av de koloniale bygningene i gamlebyen var i god stand. 




Det er en omfattende helt ny bydel, som ikke er så interessant som turist, men som viser noe av landets positive økonomiske utvikling de siste 15 årene, mye basert på inntekter fra petroleumsaktivitet. 


Raphael Correra Delgado var president de siste 10 årene, fram til i mai 2017. Han var en populær, og handlekraftig president, som satte i gang betydelige infrastrukturprosjekter (altså denne nye bydelen i Quito, nye flyplasser i de to største byene, veier, og et stort prestisjeuniversitet.) I hans presidenttid ble fattigdommen redusert med 14 prosent, 1,5 millioner mennesker ble løftet ut av fattigdom. Den ekstreme fattigdommen ble redusert fra 16,5 til 8,6 prosent. Også i de andre landene jeg var i, Peru og Bolivia, har det de siste 10 årene vært en betydelig reduksjon, særlig i den ekstreme fattigdommen.

I Ecuador er man bekymret for Delgados etterfølger, Lenin Moreno, fordi han ikke vil føre samme politikk som Delgados. Både den tidligere presidenten og nåværende president tilhørte samme parti, men da Moreno ble valgt til president, ble han eksludert fra partiet, fordi de mener at han ikke vil føre en politikk som er i overensstemmelse med det partiet står for.

Når jeg sitter her på en cafe i Buenos Aires og skriver dette, kjenner jeg at for ettertiden er det de gode opplevelsene som vil vokse, men frustrasjonene vil bli fjærene.


Samlet har dette vært en eventyrlig reise. Takk til dere som har fulgt med på bloggen, og særlig takk til dere som har lagt inn kommentarer.

lørdag 25. november 2017

Machu Picchu

Den siste større attraksjonen på denne reisen er Machu Picchu, en by langt inne i Andesfjellene, som ble grunnlagt av inkaene rundt 1440, og eksisterte som beboelig by fram til spanjolene invaderte Peru i 1532. Det er ulike oppfatninger om hva byen ble brukt til: Feriested for inkaenes overklasse, garnisonsby, seremonielt sted (et hellig sted), eller et administrasjonssenter. I en global avstemning i 2007 ble Machu Picchu valgt som ett av de moderne underverkene.

Selv om dette er en av verdens store attraksjoner, er den på ingen måte sentralt beliggende. Jeg reiser jo på egenhånd, og jeg måtte lete en del på nettet for å finne ut hvordan jeg kom meg hit. (Lonely Planet hadde en helt ufullstendig og ubrukelig veibeskrivelse.) Jeg fikk en del tips underveis, om hvordan jeg skulle reise, samt komme meg til selveste Machu Picchu.

Inngangsporten til Machu Picchu er Cusco. Både før jeg reiste, og på min reise i Antarktis og Galapagos, har jeg fått mange advarsler om å komme i høyden, særlig det å komme med fly fra Lima (havets overflate), til Cusco, på 3 400 meter. I henhold til advarslene gikk det overraskende bra. Da jeg kom ut av flyet i Cusco, var jeg litt svimmel, og jeg var litt mer kortpustet enn vanlig, ellers intet ubehag. Dagen etter var alt normalt for meg.

Nærmeste sted for å komme seg til Machu Picchu er Aguas Caliente (Varmt Vann). Det er cirka 100 kilometer fra Cusco, og tar 3,5 time med tog. Togtidene, både til og fra Aguas Calientes er på ingen måter tilpasset tidspunktene hvor det passer best for turistene å reise. 

Jeg kommer til Aguas Calientes, som ligger på cirka 2 000 meter over havet, mens Machu Picchu ligger på 2 400 meter. Det går busser fra Aguas Calientes til Machu Picchu, og veistrekningen er som en miniatyrutgave av Trollstigen.

I følge guidebøker er det mest folk i Machu Picchu rundt kl 10, og da er det visstnok tett med folk. Flere har anbefalt meg å komme av gårde med de første bussene, fra kl 5.30, for da er det lite folk. Jeg står opp kl 5.00, går til bussholdeplassen kl 5.15, og da er det ikke bare meg som har blitt anbefalt å komme seg tidlig av gårde. Det er en kø på 2-300 meter. Det er imidlertid en meget effektiv busstransport som tar unna folkemengden, så jeg er ved inngangen til Machu Picchu kl 6.20 (og de åpnet kl 6.00).

Opplevelsen av Machu Picchu vil være avhengig av været, og i flere dager på forhånd har jeg fulgt med Yr, og de viste at det ville bli skikkelig regn på Machu Picchu. Så etter hvert blir det noe mindre regn på meldingen, og, når dagen kommer er det strålende sol! til tross for at yr meldte regn. (Yr meldte feil igjen).

Selv om det var veldig mange som dro dit tidlig om morgenen, så er området såpass stort, at en stor folkemengde plaget ikke meg. Folk spredte seg omkring hele området.

Og nå er jeg her, og det er et helt fabelaktig sted. Det er ikke lett å beskrive stedet som helhet. Det siste bildet viser  den berømte utsikten, og gir det beste inntrykket stedet. 

Stedet er inndelt i en ”jordbruksdel”, med kunstig anlagte terrasser:


og en ”bydel”, der folk bodde, og tilba sine guder, 

 



Denne delen ligger under den spisse fjelltoppen som vi er vant med å se bilde fra. Nå har også jeg egne bilder av Huana Picchu (fjelltoppen), og den urbane delen der folk bodde:



Denne reisen er nesten slutt. Det har vært godt og vel en måned, tettpakket med opplevelser. Det var meningen at jeg også skulle til Titicacasjøen, men det ble for mye, så jeg blir i stedet to dager i La Paz, og én dag i Buenos Aires, og så rett hjem.

 Jeg avslutter ikke bloggen nå, men venter til reisens slutt med å lage en avsluttende kommentar.

mandag 20. november 2017

Galapagos

Galapagos er en øygruppe cirka 100 mil utenfor Ecuador. Dette er vulkanske øyer som har poppet fra for cirka seks millioner år siden, til cirka 100 000 år siden. Øyene har altså ikke vært knyttet til noe fastland, og har følgelig ikke noen egen vegetasjon eller dyreliv. Plantelivet er et resultat av frø som har flyet med vinden, og endt opp på øyene. De vet ikke sikker hvordan dyrene ha kommet hit, men det er såpass steke havstrømmer at de kunne brakt for eksempel sjøløvene hit. For fuglene var det rikholdig med mat, så de kom tilbake år etter år, til de etter hvert bosatte seg her. 

I og med at øyene poppet opp over en lang periode, er de ganske forskjellige. Noen er rene vulkanøyer, med lava, og ikke noe nevneverdig planteliv. Andre er ørkenaktig, og andre ganske frodige. Omfanget av både plante-, fugle- og dyreliv varierer. På noen øyer er det et yrende liv, mens det på andre øyer er lite, både av planter, fugler og dyr. Noen fugler og dyr går igjen på flere av øyene, for eksempel er sjøløvene, mens øglene er forskjellige fra øy til øy.

Den som særlig assosieres med Galapagos er Charles Darwin. I 1835 var han i løpet av fem uker på flere av øyene, og det som særlig slo han, og som også i dag er så åpenbart, er at mange av artene har utviklet seg forskjellig, avhengig av hvilket miljø det er snakk om. I og med at for eksempel øglene er så forskjellige, mente Darwin at disse forskjellene måte være et resultat av evolusjon, altså hvordan arter utviklet seg var avhengig av omgivelsene. Dette ble publisert i Artenes opprinnelse i 1859.

Denne variasjonen vil forhåpentligvis framgå at dette utvalget bilder jeg presterer.  






Jeg er på en liten båt, med ni lugarer (vi er 16 passasjerer), og har i åtte dager seilt i området, og går i land på mange av øyene. Det er en ganske flott båt, bygget i 1993, med mye massivt treverk. Jeg har en trang, men koselig lugar. også her har jeg vært heldig med været. Kun en liten regnsky i løpet av de åtte dagene. Her er vi veldig tett på, noe som gjør den sosiale omgangen på denne reisen mer krevende enn det var på Midnatsol.

Jeg ser ikke noe poeng å skrive hvilke øyer vi var på  samt navn på alle fugler og dyr. Jeg presenterer et utvalg bilder, i den rekkefølgen de er tatt.

I og med at Galbapagosøyene i hovedsak i lien grad har vært utsatt for mennesker, og at det heller ikke er (andre) rovdyr som truer fugler og dyr, er fuglene og dyrene meget tillitsfulle. Vi kunne gå helt inn på dem, uten at de reagerte. En gang holdt jeg på å tråkke på to øgler som var godt kamuflert. Vi hadde imidlertid ikke lov til å ta på fuglene/dyrene.




Masse sjøløver (ikke sel):




Pingvinene lever på den sørlige halvkule, og da langt sør, og i polare strøk. Galapagos-pingvinen lever imidlertid ved Ekvator, noe som skyldes den kalde Humboltstrømmen fra Antarktisk. Jeg var spent på om jeg skulle få se Galapagospingvinen, og det fikk jeg. Jeg tror jeg må være en av de få som har opplevd både pingvinene i Antarktis og på Galapagos, på en og samme reise. 












Her et eksempel på at samme art utviklet seg forskjellig. Den med lang hals holder til i lavlandet, og den under (med kort hals), holder til i høylandet, på samme øy (Santa Cruz):



Albatros:


Det var mange sjøløver som hadde barn som var en dag, eller noen dager gammel. Dette var veldig uvanlig fordi de vanligvis føder i august og september. Så også her ser det ut til å skje noe unaturlig med naturen. 



Brother in arms


Takk for meg fra Galapagos. Det var en helt spesiell opplevelse å oppleve et så variert fugle- og dyreliv på så nært hold!

Jeg er nå på vei til Machu Picchu.

På vei til Galapagos


Reisen med Hurtigruten sluttet i Punta Arenas, helt sør i Chile. Herfra var det chartret tre fly som tok alle passasjerene til Santiago. Jeg overnattet én natt i Santiago, og dro videre til Quito, hovedstaden i Ecuador. I følge Lonely Planet er Quito en av de mer sjarmerende storbyene i Sør-Amerika, med ganske mye av den koloniale byggestilen godt vedlikeholdt. Jeg hadde to flotte dager her, og reiste herfra til Galapagos, hvor jeg møtte de andre 15 passasjerene som skulle ta oss rundt på øyene i åtte dager.    

Livet ombord

Båten


Midnatsol er en hurtigrute som ble bygget i 2003. Det er 636 senger om bord, men på denne turen er det bare 439 passasjerer. Det må være under 500 passasjerer på disse turene, for hvis det er flere enn 500 passasjerer, får man ikke gå i land. Den største gruppen er tyskere, så er det mange briter, franskmenn, og noen fra USA og Canada. Vi er 24 nordmenn, en del svensker, dansker og finner. Jeg tror gjennomsnittsalderen på passasjerene er som i Operaen i Oslo, godt og vel 70 år. 

Helt bakerst på femte dekk er spisesalen, hvor vi spiser frokost, lunsj og middag. På åttende dekk er det en stor salong, bar, bibliotek og for meg det flotteste fellesrommet: Hamsunrommet. På niende dekk er det også en salong, samt et svært utedekk. På sjette dekk er det utedekk (rundt hele båten), så her går vi tur. Det er en flott båt, med gjennomgående høy standart på interiøret.


I Hamsunrommet er det bilder som Kenneth Blom har malt direkte på veggen, med motiver fra Markens grøde. Dette er for meg veldig flotte bilder.


I baren er det malerier av Magne Furuholmen.


Det er i tillegg bilder av andre norske kunstnere. Her har Hurtigruten gjort et skikkelig kunstnerisk løft, og jeg tror jeg er en av de få som skjønner hvor mye bra kunst som henger her. Heldigvis har de kastet ut de fargeløse bildene av Karl Erik Harr.

Dagsrytmen
kan sammenfattes slik: Frokost. Litt venting før første landing. Lunsj, som kan inntas mellom kl 12-14.30 (meget sympatisk med slik fleksibilitet). Det er et omfattende lunsjbord, der de er flinke til å varierer utvalget fra dag til dag. Vi er inndelt i 12 båtgrupper, og de som ikke kommer på land før lunsj, kommer på land etter lunsj. I løpet av dagen er det vanligvis 2-3 foredrag, og på kvelden er det presentasjon av neste dags landsetting. Mellom kl 15 og 17 er det suppe, frukt og kaker tilgjengelig. På kvelden er det middag, med to bordsetninger, hvor jeg selvsagt har valgt den siste (20.30). Når det er middagsmeny (altså ikke bufe), er det fast bordsetning, og jeg sitter sammen med Gunnar og John Fridtjof. Middagene var i hovedsak femretters menyer, men noen ganger var det bufe. Etter middagene samlet flere av nordmennene seg i baren.

Flott utsikt til frokost:


Mannskapet
kan deles i tre: offiserene, der de fleste er norske, og kapteinen og maskinisten er fra Nord-Norge. Det er jo litt artig for meg å snakke med disse offiserene, som er fra Nord-Norge.

Eksplorerteamet besto av mange typer fagfolk, blant annet en polarhistoriker, ornitologer og biologer. De fleste var norske, men det var mange briter og en kanadier. Eksplorerteamet var ansvarlig for foredragene, og i og med at det var fagfolk, var de godt forberedt, og holdt gode innlegg. Her var mye å lære om polarhistorie, og om natur og dyr i Antarktisk. Servicepersonalet, de som stelte lugarene, jobbet i spisesalen samt i baren, var alle filippinere. Disse var meget serviceorientert, og alltid blide. For meg virket det som det var en god omgangstone mellom både offiserene, eksplorerteamet og servicepersonalet.

Offiserene, også toppoffiserene, var meget til stede. De gikk ofre rundt i fellesarealene, og snakket med passasjerene. Det var en gemyttlig atmosfære mellom passasjerene og offiserene, eksplorerteamet og servicepersonalet.

Passasjerene
Å ryste sammen såpass mange passasjerer, fra så mange land, og med ganske mange forskjellige bakgrunner kan være krevende. Det mange av passasjerene hadde til felles, er at de har reist mye, og da gir det nesten seg selv at du bidrar til en positiv stemning. Det var en god atmosfære mellom passasjerene. Det var lett å snakke med folk.  

Mange av nordmennene holdt sammen. Også her var det mange med stor reiseerfaring, og det var interessant å diskutere reisemål som vi hadde felles, men også få inspirasjon til nye reisemål. Det var mange hyggelige, interessante og morsomme samtaler.  

Underholdning
I den store salongen på åttende dekk var det flere kvelder underholdning: moteshow, der besetningen viste fram klær som kunne kjøpes i butikken. Her kaptein Bengt som mannekeng:


En kveld med quiz, og en a de siste kveldene var det show med særlig filippinerne som aktører: 


Maten
Hurtigruten er kjent for god mat, med stor lunsjbufe og fireretters middag. Den svenske, og entusiastiske kjøkkensjefen, Anders, bidrar til et meget høyt nivå på maten. Det ble servert spesialiteter som ellers ikke er vanlig: på én middagsbufe er det pattegris (spegris), og jeg fikk et stykke med sprøstekt ”svor”. Det var meget godt. Ved enkelte middager er det spesielle temaer, blant annet en kveld med klippfisk, der én av rettene er boknafisk! Også dette meget bra. En annen kveld var hele menyen vegetarmat, også dette meget godt. Mange av de som ikke er vant med vegetarmat ble positivt overrasket. De dagene det var landing, sto Anders ute på niende dekk og serverte spesialiteter til lunsj, blant annet bacalao og reinsdyrskav.   


Så er det slutt
Det er siste dag på båten, og det er ganske trist. Jeg kunne godt ha vært her mye lengre. Siste kvelden er det kapteinens middag, og når vi kommer inn i restauranten, står alle offiserene på rekke og rad, pluss explorerteamet, og håndhilser på hver passasjer. Jeg gir komplimenter til de fleste.




Det er flere grunner til at det er trist å forlate skipet. Vi har jo levd et liv i luksus. Ingen bekymringer. Alt har vært lagt til rette og arrangert for oss. Hver dag blir lugaren rengjort, og sengen oppredd. Bare det å beholde samme rom (lugar), i 16 dager, uten å måtte pakke, er ren luksus. Maten står på bordet, og det var meget god mat (med noen små feilskjær, som Andres er klar over). Vi har opplevd fantastisk natur og dyreliv. Det har vært en veldig god atmosfære. Det er trist å skilles.

Da jeg bestilte billetten, syntes jeg dette var en ganske dyr tur, men når jeg hører hva de andre passajernene har betalt, har nok jeg fått et meget godt tilbud i innvendig enkeltlugar. Etter hvert som turen gikk, ble den stadig ”billigere”, altså jeg synes turen ble mer og mer verdt.



Nå står et nytt eventyr for tur: Galapagos!