Da er turen slutt

Jeg har vært sammenhengende på reise i 40 dager, og her en kort oppsummering: Jeg har hatt noen flotte, og unike opplevelse, men også noen nedturer. Det siste først: Jeg var to dager i La Paz, hovedstaden i Bolivia, og avsluttet med én dag i Buenos Aires, og på disse stedene har jeg hatt mange frustrasjoner og irritasjoner, men det er ikke  noe poeng å utdype dette her.

Jeg var i Buenos Aires for 26 år siden, og husker da byen som spennende og eksotisk. I dag opplever jeg byen som en uinteressant storby. For 26 år siden opplevde jeg handlegaten, Florida, som eksotisk, mens den i dag framstår for meg som en helt ordinær handlegate. At Sør-Amerika-utgaven til Lonely Planet, har med Buenos Aires, og ikke Galapagos blant de 15 største attraksjonene i Sør-Amerika, sier litt om forfallet til LP.

Så oppturene: Nå i ettertid er det spesielt å tenke på at jeg har opplevd Antarktis, det sørligste området som det er mulig å komme som turist, og det mest uberørte området på kloden, 

 og pingvinene….

Høydepunktet på reisen var noen av øyene på Galapagos med det rikeste fugle- og dyrelivet. Å rusle rundt omgitt av store mengder fugler og dyr, som levde sine liv uanfektet av oss mennesker, var en helt enestående opplevelse. Jeg håper jeg har formidlet noe av dette med  bildene på bloggen. (Jeg blir helt rørt når jeg skriver dette).

Det var mye styr å komme seg til Machu Picchu, men det er også et minne for livet å ha vært der. Det er spesielt å ha fjellet Huana Picchu og byen under, som en del av sin egen bevissthet, og ikke bare som et bilde tatt av andre.

Og så en positiv overraskelse: Det var litt tilfeldig at jeg reiste til Quito, hovedstaden i Ecuador. Dette er jo ikke Sør-Amerikas turistnavle, men jeg hadde lyst å ”ta en omvei”. Quito er en spennende by som syder av liv. Mange av de koloniale bygningene i gamlebyen var i god stand. 

Det er en omfattende helt ny bydel, som ikke er så interessant som turist, men som viser noe av landets positive økonomiske utvikling de siste 15 årene, mye basert på inntekter fra petroleumsaktivitet. 

Raphael Correra Delgado var president de siste 10 årene, fram til i mai 2017. Han var en populær, og handlekraftig president, som satte i gang betydelige infrastrukturprosjekter (altså denne nye bydelen i Quito, nye flyplasser i de to største byene, veier, og et stort prestisjeuniversitet.) I hans presidenttid ble fattigdommen redusert med 14 prosent, 1,5 millioner mennesker ble løftet ut av fattigdom. Den ekstreme fattigdommen ble redusert fra 16,5 til 8,6 prosent. Også i de andre landene jeg var i, Peru og Bolivia, har det de siste 10 årene vært en betydelig reduksjon, særlig i den ekstreme fattigdommen.

I Ecuador er man bekymret for Delgados etterfølger, Lenin Moreno, fordi han ikke vil føre samme politikk som Delgados. Både den tidligere presidenten og nåværende president tilhørte samme parti, men da Moreno ble valgt til president, ble han eksludert fra partiet, fordi de mener at han ikke vil føre en politikk som er i overensstemmelse med det partiet står for.

Når jeg sitter her på en cafe i Buenos Aires og skriver dette, kjenner jeg at for ettertiden er det de gode opplevelsene som vil vokse, men frustrasjonene vil bli fjærene.

Samlet har dette vært en eventyrlig reise. Takk til dere som har fulgt med på bloggen, og særlig takk til dere som har lagt inn kommentarer.