Kapp Horn og de chilenske "fjordene"

Kapp Horn

I 1520 var portugiseren Magellan den første til å seile fra Atlanterhavet til Stillehavet, gjennom det som senere fikk navnet Magellanstredet, Mens det var seilskuter, var det to grunner til at det var vanskelig å seile gjennom stredet: noen passasjer er veldig trange, og vanskelig å manøvrere med seilskuter, og den spanske armadaen hadde kontroll over stredet. Ganske mye senere, 1616, seilte en nederlandsk seilskute helt sør, til det som i dag heter Kapp Horn, og var følgelig den første skuten som passerte Kapp Horn for å komme fra Atlanterhavet til Stillehavet. Da dampskipene kom, var det lettere for dem å manøvrere gjennom Magellanstredet, mens en del seilskuter fortsatte å seile rundt Kapp Horn. Ved Kapp Horn er det ofte dårlig vær, og det er visstnok mange historier om skuter som har forlist her.

Vi er altså på vei fra Antarktis til Kapp Horn, og det blir gjort veldig tydelig at det å komme i land her ikke er så lett (på grunn av dårlig vær). Vi har imidlertid hatt strålende vær (sol) fra vi kom til Antarktisk, til vi nå er ved Kapp Horn.

Her er den helt sørligste delen av øya, og følgelig det sørligste punktet i Sør-Amerika. 

Vi ankommer Kapp Horn på morgenen, og der ligger det en annen eksplorerbåt, en båt fra National Geography, så vi må vente mens de går på land og er tilbake. Vi får opplyst at de nå vil gjøre noe de aldri har gjort før. Mens vi venter med å gå på land skal vi seile rundt Kapp Horn, og det er en ganske flott tur.  

Det er en strålende dag. Sol. Litt vind, og det er 9 grader. Vi lander på øya Kapp Horn. I følge mannskapet som har vært her en del ganger, har de ikke opplevd at det har vært så flott vær som denne dagen.

På land, nederst i trappen, står det en mann i uniform, og det er offiseren som bor på øya. Han og hans sønn, rundt 5-6 år, håndhilser på alle som går i land. 

Så er det å klatre opp 173 trappetrinn, og jeg blir både varm og andpusten. Det er et stykke å gå til statuen av albatrossen, men jeg har vært her.

Så går vi innom fyrtårnet og huset til den ene familien som bor her fast. Én marineoffiser bor her ett år om gangen. Det er også et lite kapell her. Det må være veldig spesielt å bo her som en familie, mor, far og tre barn. Det må være langt til nærmeste nabo.

På veien tilbake til båten, sier han som kjører lettbåten at vi skal se sjøløvene, og det ligger 7-8 sjøløver på svabergene.

De chilenske ”fjordene”

Kapp Horn er jo helt sør i Chile, og vi skal seile videre til siste destinasjon, som er Punta Arenas, som ligger i Magellanstredet. Det sørligste fastlandet i Chile er øverste delen av Magellanstredet, så alt sør for stredet er øyer. Vi seiler følgelig langs øyer, og ikke gjennom fjorder. Også på denne turen har vi strålende vær, og også her er det en mektig natur.

Jeg bruker dagen til å rusle rundt på båten, både på sjette dekk (utdekket), og åttende og niende dekk (innvendige salonger, med panoramautsikt), og nyter den vakre naturen. Til forskjell fra fjordene i Norge, er det åpnere/bredere, og det vi seiler altså forbi er bare øyer, og ikke fastland. På øyene er det lite vegetasjon, og det er veldig øde. Det er ingen beboelse her. Det eneste tegn til liv vi ser er noen ender som vi seiler forbi, og vi passerer én fiskebåt.

Vi ankommer Punta Arnas på morgenen, og for meg er denne delen av turen slutt. Det har på alle måter vært en strålende tur, og jeg vil i neste innlegg skrive om livet om bord, og noen refleksjoner over denne turen. I og med at jeg fra i morgen skal være på en båt her på Galbapagosøyene, kan det ta godt og vel en uke før neste innlegg.